Ida Marie Hill, Hanne M. Orvik Endresen, Tove Åshill Knutsen, Anne Lise Holler, Kjersti Berg Sand, Hanne Ekroll Løvlie, Jan Vegard Lervåg og Kai Hauge.
Det er navnene på de otte nordmænd, der blev dræbt af den bombe, der sprang i regeringskvarteret i Oslo for et år siden.
De otte har ikke fået lige så meget opmærksomhed som de 69 ofre, der blev dræbt på Utøya. Det lagde den socialdemokratiske ungdomsformand Eskil Pedersen vægt på i sin tale til mindegudstjenesten i Oslo Domkirke i formiddags, hvor det officielle Norge og efterladte for ofrene var samlet.
- Meget har handlet om Utøya og om AUF. Ikke lige så meget har handlet om de otte mennesker, som blev revet bort i hjertet af Oslo, sagde han og fortsatte:
- Nogen af dem var bureaukrater. De, som ofte er ansigtsløse, fik et ansigt. Ansigter, som vi inderligt ønsker var blevet kendt på en anden måde. De var demokratiets tandhjul og gjorde en uvurderlig indsats for vores land. Alle, som døde i regeringskvarteret, døde alt for tidligt.
Et stort takI sin tale, som du kan læse nederst i artiklen, gjorde Eskil Pedersen også meget ud af at få sendt en tak til en lang række mennesker.
- I dag er også en dag til at takke, lød AUF-formandens ord.
- Tak, statsminister og det politiske Norge, for at I bragte os sammen. Majestæter, gennem tårer og knus har De vist vej for hele landets medfølelse. Tak til kirken og andre trossamfund, hvor mange har fundet ro og trøst. Tak til menneskerne i redningstjenesterne. Til lokalsamfund rundt om Utøya. Til bådfolkene, som blev alt for os. Til alle, der har vist omsorg.
Lys i mørketFør Eskil Pedersens tale havde biskop Helga Byfugliens ordet. Hun understregede, at mørket ikke har sejret over lyset.
- Der er gået et år. Det har været et langt år - men på vandringen i sorgens mørke er et år kort. Vrede, mismod og smerteligt savn viger langsomt pladsen for livsmod og åbenhed over for fremtiden. Det er en påmindelse til os alle om at være der med medmenneskelighed i mange dage fremover. Sådan bliver det mærkbart, at lyset skinner i mørket, og at mørket ikke har overvundet det, prædikede biskoppen.
Læs talen i sin fulde længde nederst i artiklen
I mindeceremonien deltog Kong Harald, dronning Sonja og prinsesse Martha Louise. Statsminister Jens Stoltenberg var til stede sammen med flere politikere, der bredt repræsenterede det norske Storting.
I tiden etter terrorangrebet 22. juli 2011 blev Oslo domkirke og området rundt om et vigtigt samlingssted for mange nordmænd i chok, sorg og vrede. I løbet af den første måned var mere end en million mennesker inde i domkirken, og udenfor dannede der sig et blomsterhav, der voksede og voksede i ugerne efter terrorangrebet.
Minneord fra Eskil pedersen, AUFs formand
Deres majesteter.Kjære alle etterlatte, pårørende og berørte.Kjære venner.
Det er bare ett år siden, men det føles så lenge. Det er ett helt år siden, men det føles så kort.22. juli i fjor eksploderte bomben som startet marerittet. Åtte personer ble drept. De var uerstattelige familiemedlemmer, venner og kollegaer.
Mye har handlet om Utøya, og om AUF. Ikke like mye om de åtte menneskene som ble revet bort i hjertet av Oslo. Noen av dem var byråkrater. De som så ofte omtales som ansiktsløse, fikk et ansikt. Ansikter vi så inderlig skulle ønske vi ble kjent med på en annen måte. De var demokratiets tannhjul og gjorde en uvurderlig innsats for landet vårt.Alle som døde i regjeringskvartalet døde så alt for tidlig.
I dag tenker vi på dem med sorg, men også med stolthet over det de fikk gjort.Samtidig som bomben eksploderte i Oslo, var 600 AUF-ere samlet til sommerleir på Utøya. Engasjerte. Smilende. Våte av regn. Glade og forventningsfulle. I dag er det 69 som mangler. For et år siden var dere jo der. Rett ved siden av oss. Dere klemte oss. Lo med oss. Nå er dere borte. I dag minnes vi alt det gode dere var, alt det gode dere sto for. Dere skal vite at vi savner dere. Og at vi alltid vil huske dere.
I dag er også en dag for å takke.Takk Statsminister og det politiske Norge, for at dere brakte oss sammen.Deres majesteter, gjennom tårer og klemmer har dere vist vei for hele landets medfølelse.Takk til kirken og andre trossamfunn der mange har funnet ro og trøst.Takk til menneskene i nødetatene.Til lokalsamfunnet rundt Utøya. Til båtfolket som ble alt for oss.Til alle som har vist omsorg.
Kjære venner.Da åpne, trygge Norge ble satt på prøve, sto vi opp for landet vårt.Vi har vært gjennom fortvilelse og forvirring, men ikke forvitring.Gjerningsmannen valgte sine dødelige våpen og frarøvet mange deres framtid. Folket valgte andre våpen. Ordene, rettstaten og demokratiet. Det siste året har vist oss hva som er sterkest.Vi må fortsatt ta vare på alt vi tror på. For vår egen del, men også for å hedre de som måtte bøte med sine liv.I dag skal vi savne og minnes.I morgen starter en ny dag. Vi må framover. Ikke uten sorg. Ikke uten smerte.Men vi skal klare det sammen.
Biskop Helga Byfugliens tale
For et år siden kom plutselig mørket. Terrorangrep formørket sommerdagen, hatet kom, og frykten og gråten fikk rom mellom oss. 77 menneskeliv gikk tapt, hvert eneste av dem umistelig. Over 250 mennesker ble skadet, mange av dem alvorlig, med sår og skader på kropp og sinn som aldri blir leget. Et år er gått og for mange ble alt forandret.
Alle vi andre, vi som ikke var der grusomhetene skjedde, befant oss midt i våre liv - på hytta eller hjemme, på tur, på arbeid - da mørket kom sigende. Først bare langsomt, men etter hvert som omfanget gikk opp for oss, ble mørket lammende. Vi ble fylt av avmakt og vantro over det vi hørte og så. Mørket la seg over oss alle, og vi visste ikke hvor vi skulle gå eller hva vi skulle gjøre.
Men lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
For gjennom dypeste sorg og gråt, midt i den tunge stillheten som la seg over by og bygd, ble det hvisket frem og etter hvert sagt med høyere stemme, viktige ord om kjærlighet og verdighet. Vi søkte sammen for å se hverandre og for å skape det lyset som oppstår når mennesker møtes ansikt til ansikt. I hele landet kom folk sammen for å tenne lys, rekke frem en rose, og holde omkring hverandre.
Mørket er ensomt, det tåler ikke fellesskap, vennskap og kjærlighet.
For lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Slik lyder dagens evangelium.Det er troens ord - de peker på Kristus, han som viser oss Skaperens ansikt og kalte seg verdens lys. "Bli lys", sa Gud den første morgenen og overvant mørket med sitt skaperord. Og han visste at det ikke var godt for mennesket å være alene, men overgav oss til hverandre, så vi alle ble deler av hverandres liv.
Troens ord om lys og mørke er menneskers erfaring til alle tider. Godhet og kjærlighet finnes - også i det dypeste mørket. Det er også vårt samlede svar på ondskapen 22.juli i fjor. I de første dagene etterpå og i året som har gått, i alle historiene vi har lest og hørt, gjennom den vonde rettsaken - hver gang vi møter en strime av lys, sprenger godheten seg vei gjennom mørket. Alle dem som reddet liv og alle dem som tok stor risiko for å verne et medmenneske, er lysende eksempler på nestekjærlighet.
Det forplikter oss alle, og det vil kreve av oss, fortsatt.
Mørket ligger aller tyngst over dere som har mistet deres kjære, eller som er påført skader og traumer. Noen av dere har kanskje opplevd at oppmerksomheten ble for stor. At tapet og sorgen har blitt utsatt for flombelysning - et flomlys som det har vært vanskelig å leve i nærheten av. For selv om fellesskapets støtte er verdifull, blir det krevende når dyp personlig sorg er en del av offentligheten.
Vi har tent lys, løftet roser og holdt rundt hverandre, men mørket hos dere som bærer tyngst, har ikke uten videre blitt lysere av det. For mye dypere og lengre inn i kjernen enn alle våre idealer, spørsmål, tanker og følelser, er sorgen over alle dem som helt uskyldig ble offer for en grenseløs ondskap som rammet, planlagt og brutalt, midt i livet.
For våre øyne ser vi de sterke og levende bildene av enestående barn, unge og voksne som vi så storskjermen i Spektrum 21. august og også kom nærmere under rettsaken. Umistelige for sine kjære og umistelige for Skaperen.
De var barn, unge og voksne som dere nærmeste elsket og var stolte av, og som vi andre har lært å beundre. Engasjert av samfunnet, med ønske om å bidra i fellesskapet og gi rom for mangfold. Det var mennesker som lyste. Gjenskinnet av deres liv gir mange gode minner, minner som også blir skyggelagt i sorgens mørke.
Sorgens mørke har så mange fasetter, og beveger seg fra fase til fase og i bølger som kommer på ny og på ny. Vi vet at mange som har mistet, verken har fått svar på spørsmål, eller svar som de kan falle til ro med. Det er mange historier som er smertefulle og også sanne på samme tid. Men tiden kan ikke skrus tilbake, veien går videre. For alt de gav i sitt liv, vil, med tiden, være lys i sorgen. Minnene skinner allerede i mørket.
Det er ikke sikkert Bibelens, kirkens eller samfunnets ord om lys og håp vinner gjenklang hos dere, i alle fall ikke ennå. Når oppmerksomheten svinner, og de store ordene stilner, står dere fremdeles igjen med tap og sorg.
Vi må be om og arbeide for at dere ikke må være alene i mørket. Det utfordrer og forplikter hver og en av oss.
Det er gått ett år. Det har vært et langt år - men på vandringen i sorgens mørke er et år kort - veldig kort. Sinne, mismot og smertelig savn viker langsomt plassen for livsmot og åpenhet for fremtiden. Det er en påminning til oss alle om å være der med medmenneskelighet, i mange dager fremover.
Slik blir det merkbart at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Livet er Guds gode gave og livet er ukrenkelig. Terroren påførte mennesker de groveste krenkelser. Den forsøkte å smitte vårt samfunn med hat og frykt. Sammen utfordres vi til å kjempe for at mørkets krefter ikke får rom mellom oss.
Mørket vil slukke fellesskapets lys - fellesskapet mellom alt det skapte og fellesskapet med Gud. Evangeliet er at Gud ble menneske for å dele vår smerte og gi oss håp. Jesus møtte ondskapen, avslørte den og kjempet mot den. Korset viser at Gud ikke er hevet over menneskelige lidelser, men er til stede midt i all sårbarhet og ondskap. Korset er et tegn på håp, og et tegn på seier over ondskap og uforsonlighet. Kristus er lyset som skinner i mørket og som aldri lar seg overvinne.
Midt i sorgen og fortvilelsen, er det vår lengsel at vi en gang skal gråte helt ut, hos Gud. Og at fremtiden skal åpne seg. Det er drømmen vi bærer på.
Olav H. Hauges vakre dikt tegner drømmen og håpet.
Det er den draumen me ber påat noko vidunderlig skal skje,at det må skje -at tidi skal opna seg,at hjarta skal opna seg,at dører skal opna seg,at kjeldor skal springa -at draumen skal opna seg,at me ei morgonstund skal glida innpå ein våg me ikkje har visst um.
Guds svar på vår lengsel og vår drøm er dette løftet:Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.